Innledning, skrevet av kunsthistoriker Espen Borling Josefsen
Kentaur – halvt mann, halvt hest: Henriette Emilie Finne har malt omrisset av hybridvesenet fra gresk mytologi og fylt det med dramatiske penselstrøk av giftig grønngult og brunsvarte toner. Kroppen er fanget i en kraftanstrengelse – han steiler, delvis ut av bildet. I et lite felt over den krumme hesteryggen er et glimt av en bakgrunn langt vekk, med harmoniske lyseblå toner og antydning til mild sol, kanskje. Et sted langt unna det utilgjengelige dramaet kentauren er fanget i. Et kraftig penselstrøk over det som må være kentaurens skulder ligner en slange, og dødsdansen til Laokoon og hans sønner, særlig kjent gjennom skulpturgruppen i Vatikanet, bringes et øyeblikk inn i billedflaten, og forsvinner igjen i kraftfeltet som Finne har festet til lerretet.
Henriette Emilie Finnes malerier skaper ofte slike fargesterke billedrom som henvender seg til flere av betrakterens sanser. Skikkelsene hennes plasserer seg i, men bryter samtidig ut av farge og tekstur. Lerretene er mettet av farger som av og til glir udramatisk over i hverandre, andre ganger går de i klinsj. Hun provoserer fargeflater mot hverandre, for så å temme dem. Billedflatene består ofte av flere lag med mening, men i et drømmeaktig sjikt, slik at en fast mening vanskelig kan fanges. Finnes bilder består slik sett av lag på lag med estetisk potensiale. Ofte bygger hun opp et nettverk eller en grid som ligger bak eller mellom karakterene som befinner seg midt i en handling. Som i det sterke bildet It is about Colours, der slynger av kraftig gult legger seg rundt menneskefigurer. Ofte inkluderer hun bruddstykker av ornamenter eller mønstre i sine bilder, og kombinert med rause malingsstrøk trer flere lag med tekstur og taktilitet frem. Figurene som er til stede har nesten aldri insisterende og fullstendige konturer – de er delvis oppløst i farge. Verken figurasjon eller abstraksjon får overtaket i Finnes bilder, de finnes der samtidig og avhenger av hverandre. Skikkelsene kontemplerer, handler, samhandler eller konverserer i et koloristisk univers.
Finne er befriende uredd når hun kombinerer figurer og fargeenergier, like dristig som drømmer tillater seg å være. Og hvis drømmer er en relevant linse å se Finnes bilder gjennom, er det heller ingen tvil om at disse drømmelandskapene er underlagt hennes regi. Hun holder figurene og fargefeltene i tømme slik at ingen av delene egentlig tar overhånd innenfor billedrommet. Selv når bildene er mettet av farge, tekstur, figur, mønstre og ikke minst, energi – hersker det likevel balanse og likevekt. Bruken av mytologiske vesener, som griffen og kentauren, eller fugler og hester, i samspill med mennesker, er en risikabel sone som lett kan vippe over i det banale. Finne lar derimot ikke disse ladde figurene slippe uhindret til, men holder dem fast og temmer dem. Dramatiske penselstrøk og ofte røff palett nøytraliserer alle tilløp til banalitet. Man kan egentlig si at billedflatene er bygget opp av farge, tekstur og meningsforskyvelse. Betrakteren kan nærme seg bildene som vibrerende, koloristiske spenningsfelt, eller som figurative tablåer. Billedflatene oppleves ofte som gjennomsiktige og bevegelige, der forgrunnen og bakgrunnen hele tiden krysser hverandre. Elementene presser seg frem eller trekker seg tilbake, alt etter hvor betrakteren fokuserer.
Finnes bilder tvinger ikke betrakteren til å måtte velge hva som foregår, men rommer antydninger, svake stemmer, sterkere stemmer, aldri prangende overtydelighet. Det gis rom til at betrakteren kan gå inn og finne en egen plass. Bilder som Fuglehviskeren eller Kentaur er likevel så mettet med handling at det frister å iaktta det pågående dramaet fra utsiden. Mens andre bilder, som Barndom eller Memory, bringer oss inn som deltagere, fordi motivene virker gjenkjennelig på et mellommenneskelig plan. Og mest av alt er det der Finnes bilder befinner seg. De handler om oss.